HASSE FARMEN

 

Minnefelt

I natt kysser jeg deg farvel, farvel, tidsånd, farvel

Du har verken tid eller ånd likevel

Og i natt kaster jeg en mynt i vår tørre fontene

Her vi kysset vått første gang,

midt i lyse natta, som i en sluttscene

Du kan ikke kysse et minne, ikke en gang kysse det farvel (bare glem det)

Jeg kan ikke kysse ditt minne, ikke engang kysse det farvel (bare glem det)

 

Jeg kysser steinene du gikk på her på Minnefelt plass - nå så øde

Her jeg ikke klarer bare å la de døde begrave de døde

Her du og jeg startet å snekre vår høysang - vårt big bang

«Alt for deg eller ingenting for noen» lød vår sang

Du kan ikke kysse et minne, ikke en gang kysse det farvel (bare glem det)

Jeg kan ikke kysse ditt minne, ikke engang kysse det farvel (bare glem det)

 

Så sa det bare bang! og du ble revet ut av mine armer og tiden (stoppet den ikke)

Klokkene på veggene sluttet å tikke (tikk takk tikk takk)

Et sted der i kaoset mistet jeg bare hodet og fant bare smerte (kaospiloten)

Har ikke noe valg nå må bare følge hjertet – å tapre, tåpelige hjerte (idioten)

Du kan ikke kysse et minne, ikke en gang kysse det farvel (bare glem det)

Jeg kan ikke kysse ditt minne, ikke engang kysse det farvel (bare glem det)

 

Minneryddingen her det var fort gjort

Alle skal fortsatt med bortsett fra de som skal bort

Det er det med minnene, det er de gode som gjør vondt

De fyller meg opp til jeg går helt tom

Du kan ikke kysse et minne, ikke en gang kysse det farvel (bare glem det)

Jeg kan ikke kysse ditt minne, ikke engang kysse det farvel (bare glem det)

 

I natt tar jeg bilder og suvenirer her ved vår tørre fontene

Her vi badet nakne i lyse natta du og jeg alene

Her vi tok bomben ut i vårt big bang

Her folk fortsatt roper «Bånn gass, Barrabas!»

Her jeg lever nå som en munk og en Munch gjorde en gang

Her jeg fortsetter å snekre på vår høysang -

og jeg tror jeg har noe på gang

Her jeg ikke lar drittsekkene dra meg ned.

Her jeg bare kan la meg rive med

Her jeg kan ta det jeg har bygget og bare rive det ned

Her vi er sang og det er lov å synge med

Under

 

«Det er over», og det er faen meg alt han melder

Den sitter under, over og midt i beltet

Jeg kaster opp, kaster mobilen i veggen

Kaster på meg klærne, kaster meg på sykkelen

Som om ingenting var hendt

 

Jeg tråkker til jobben i hundre på sykkelveien

Det skriker i gummi bortpå motorveien

En trailer skyver en Ford sidelengs i hundre

Forden glir av fangeren so ved et under

Som om ingenting var hendt

 

Forden tar tre piruetter inn i redningen

Med fronten i kjøreretningen

Forsvinner bak en hekk og autovernet

Forden dundrer i hundre inn i tunellen og det fjerne

Som om ingenting var hendt

 

Hjem fra jobb sykler jeg innom Coop Extra

I en av køene står han der med vesla

Han later som om han ikke ser meg

Og jeg haster ut før vesla ser meg

Som om ingenting var hendt

 

Jeg kaster meg på sykkelen og drar opp kraven

Sykler hjem med mitt glødende hode, blødende hjerte, kniv i magen

Med tre virtuelle ord er tre virkelige år over

Hjemme igjen kommer det over meg tre ord for dagen:

Livet går videre.

Som om ingenting var hendt

Sigøynerøyne

- «Det fins bare en ting verre enn ikke å bli forstått»

Blåmann visste ikke om Sigøynerøyne helt hadde forstått

Hva han sa, men hun sa: - Åh, kom nå her, Blåmann, og klapp igjen.

Hvem tror du at du er eller har forstått?

Du vet ingenting om meg, bare hva ingenting om hvem jeg er

Du vet ingenting om min ensomhet,

hundreår inn og århundre ut

Min kjærlighetsløshet - tiår inn og tiår ut.

Aldri å være med eller kul.

 

- Jo, Sigøynerøyne, jeg er jo Blåmann. Blåmann bak blå øyne

Og hele byen har jo sett det med egne øyne

Jeg er Blåmann bak blå øyne

Jeg tar mine sorger hit til deg Sigøynerøyne

Ingen kjenner deg når du er Blåmann bak blå øyne

Bare du Sigøynerøyne

 

Sigøynerøyne svever like over, holder alltid alt hun lover

Ingen gir Blåmann våte løgner som Sigøynerøyne

Sigøynerøyne viker ikke fra hans lyseste lyst og mørkeste last

Sigøynerøyne senker seg over og biter seg fast

Og månen går sin gang, på gang, på gang, på gang

og  Blåmann han er Blåmann natta lang

Månen står opp, Sigøynerøyne kommer inn i Blåmanns bane

Månen går ned, øyne glipper opp,

Sigøynerøyne smelter vekk som Hale Bop

 

Jeg er Blåmann, Blåmann bak blå øyne

Og hele byen har jo sett det med egne øyne

Jeg er Blåmann bak blå øyne

Jeg tar mine sorger hit til deg Sigøynerøyne

Ingen kjenner deg når du er Blåmann bak blå øyne

Bare du Sigøynerøyne

 

Jeg er Sigøynerøyne bak sorte øyne

Og hele byen har jo sett det med egne øyne

Jeg er Sigøynerøyne bak sorte øyne

Jeg tar meg av Blåmanns sorger og løgner

Ingen kjenner deg når du er Sigøynerøyne

Bak sorte øyne. Bare Blåmann bak blå øyne

 

Da Blåmann våknet sa Sigøynerøyne som til seg selv,

- Jeg husker aldri mine drømmer. Heldigvis

Og hva hadde jeg ikke gitt for også å være med i  livet

I dine drømmer, Blåmann, i livet ditt

Søvndrukken og fjern i blikket sa Blåmann ut i rommet:

- «Det fins bare en ting verre enn ikke å bli forstått,  

og det er å bli fult og helt forstått.»

Sigøynerøyne sa: - Det er godt sagt det, Blåmann

Men klapp nå igjen og kom her

 

Django for to

 

Django sto ved Marias kiste og dro en Django her en dag

Han ropte:  - Hei, gadjo, les det som står hogd i fortauet her, kam'rat

«Den stærkeste mand i verden, er han, som står mest alene»

- Hah!, lo Django, han som skrev det, kan ikke ha stått her mye alene

Men, gadjo, la oss dra en django du og jeg og vi to

For det trengs, det trengs to til en django

Under domkirkespir og konge til hest på sokkel

Satt Django dagen derpå ved sin kiste i dress og sokker

Hva står her? «Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker»

Leste jeg for ham og han lo:

- Men hva gjør vel det så lenge dere ikke er svensker, hva?

Noen snublet nå et sted de siste mil i Djangos gamle boots

For et par nye blue suedes til ham dro jeg en blues for to sko

Til en django. For det trengs to til en django.

Det trengs to sko til en django

 

Jeg spurte Django, - Står du alltid her alene?

Django så ned på kista, - Jeg er da aldri alene

Da de tok Maria, trodde de de tok fra meg alt

Men, hva var det han skrev? «Evig eies kun det tapte»?

Nå blir Maria med meg overalt, for det trengs to til en django

 

Jaktlag med sesong på fremmed fugl året rundt erklærte

Django og Maria krig i fredens by

Det siste Django sa til meg en kveld under brua der de ofte søkte ly:

- Gadjo, du kan skrive en låt om meg, og gå en mil i mine sko, sier du.

Det er vakkert av deg det, men du kan ikke gå ett skritt i min hud.

Det trengs to til en django

 

I dag henger sola og jeg over en hengebro og drar en django

Over ei elv som deler denne byen med det store hjertet i to,

Brua sier den kan «bære 100 mann men svikter under taktfast marsj»

En knekt grein sikter skakt til værs kilt fast i bånnstein

Har fått den store skjelven der midt i den strie elven

Under brua dupper en naken skallet utstillingsdukke

Med hodet over vannet under fossefallet

Yo la tengo! det trengs to til en django

Der dro nok en Django, så jeg dro nok en django

For det trengs to til en django. Det trengs to

 

Jeg er så ensom jeg kunne dø

Svarttrosten vekket meg med støt i enstrøken c

Det ble dagens lydspor til loopen med hun i bakhodet

I går sang trost og jeg i kor, vi kunne bare leve og la leve

I dag er jeg så ensom jeg kunne dø

 

Jeg er alltid her med en som aldri lenger er her

Min stemme som lyden av fallende trær

i den der skogen der det ingen er

Utenfor vårt vindu legger snøen bakken død

Her inne ligger hennes hud livløs som støv

I går sang trost og jeg i kor vi kunne bare leve og la leve

I dag er vi så ensomme vi kunne dø

 

Fullmånen ser ned på meg

her jeg ligger og venter på en pille skal slå meg ut

Inn i en drømløs natt med henne uten slutt

Av de 1001 nettene siden hun dro har jeg ikke holdt ut en eneste en

I går var hun hjemme i dag en totalt fremmed en

Der ute hos svarttrost blir alt bare hetere og hetere,

der inne bare kaldere og kaldere

Herregud, jeg er så ensom jeg kunne dø

 

 

Kvinnen i sanden

Hun hadde kommet sent hjem fra jobb,

tatt en Sobril, to glass vin og tre timer House of cards

Da jeg kom hjem freste katta i sofaen og beibi lå i sakkosekken og mol fjernt:

- Det er ingen jeg elsker mer å kaste bort tida med

enn med deg, beibi. Deg og Kevin Spacey

Det gikk mot mørketid på ny, men der hos oss var det alt blitt lyst

Månelyst

 

Så stripper hun for meg med kropp og sjel

Etterpå hygger vi oss skamløst ihjel

Etter “Skam” begår beibi serieselvmord med laptopen -

et blåansikt på vei inn i minste motstands modus allerede

Selv klamrer jeg meg til fjernkontrollen

og zapper meg vekk til store stille ville steder

(Det gikk mot mørketid på ny,

men der hos oss var det alt blitt lyst. Månelyst)

Det er ingen jeg elsker mer å kaste bort tida med

enn med deg, babe.

 

Jeg hadde begynt å øve meg på aforismer for hver sånn blåtimeanledning

- «Samlivet er ikke ren og skjær, kalkulert vitenskap, beib,

det er blod, svette, tårer og skittent feltarbeid”

- Visste du at Noam Chomsky har fått en ny venn –

den nye britiske prinsessen.

“Det er enkelt å få slutt på terrorismen, det er bare slutte å delta i den”  

- “Noam” hvem? Du kan ta piken ut av åsen, aldri åsen ut av piken

(Det gikk mot mørketid på ny,

men der hos oss var det alt blitt lyst. Månelyst)

Det er ingen jeg elsker mer å kaste bort tida med

enn med deg, babe.

 

Jeg jagde katta ut av vinduet og sovnet. Drømte den drømmen

jeg drømmer hver natt der jeg er helt på randen, helt besatt

Ligger på stranda og synker dypere og dypere i sanden

Slag for slag  - som den måken som minner om en hvithai på vinden -

stiger min halvnakne kvinne opp fra stranden -

for hvert vingeslag lenger vekk - som den hvithaien på vinden

Begge på vei vekk fra noe stort, noe altfor stort for livet her på jord

 

Der lå jeg og fablet i vårt tårn i vår by. Under stjernene, over byens lys

Der nede var det natteliv, der oppe...det er jo aldri godt å si

Der midt imellom, vel, sånn omtrentlig, der lå vi

Alt det nære fjernt - alt det fjerne fjernt

Venus og Mars ligger og kjenner på evigheten ta slutt

På kjærlighetens kosmiske akutt

Ligger og kjenner på det virtuelle livet skille oss ad

Som et virkelig big bang, beibi, i revers, som å synge baklengs vers for vers

 

Så lå hun der ved min side. Dødsens stille.

Så meg selv vandre fra den ene til den andre røde pupillen

Mannen i sanden så på kvinnen i sanden

og tenkte: som vann fra månen bare rant ut i sanden

 

Jeg slo av Spacey, slo av lyset, slapp inn katta

og låste meg selv ut i svarte natta.

Hadde aldri kunnet fordra den katta

 

Jeg elsker deg

Jeg elsker deg. Som du elsker meg

Jeg elsker deg bestandig, måtte det aldri bli forandring

Jeg elsker deg. Som livet kort og godt og natten lang

Jeg elsker bare deg som bare jeg kan. Som i en sang

 

Jeg elsker deg. Troløshet, svik og narrespill

Nei, det er de andres spill, for jeg elsker deg

Jeg elsker deg. Høyt som løftet vi ga, til våre liv rundes av

Pent og pyntelig med søvn.

Her i min høysang lever vi som i en drøm, som i søvn

Jeg elsker deg. Som jeg bare kan i en sang

 

 

Sirenene synger

Mandag morgen minnefelt. Ingenting går nå av seg selv

Tar telling midt i dobbeltsengen. Ser hvor skakt bildene henger

Jeg trodde alltid jeg skulle treffe henne her

Jeg trodde liksom det var dealen her

 

Mandag morgen minnefelt. Ingenting går av seg selv

Hører i bakhodet den hodeløse havfruen synge

Ser i vindu hvor hjerteløst piletreet gynger

Jeg trodde alltid jeg skulle treffe henne her

Hun og jeg og vi tre, veien og bilen

Jeg trodde alltid jeg skulle treffe henne her

Jeg trodde liksom det var dealen her

 

Mandag morgen minnefelt. Ingenting går av seg selv

Stemmene våre går igjen og igjen

Som et hjemsøkende refreng mellom klokke og seng

 

Tirsdag morgen minnefelt

 

 Salme 448 før reisens slutt

 

Var det Marias ansikt som tente lyset,

så jeg våget å gå først i koret ned midtskipet

Under en lys lugg og kjortel, en lys levende liten sjel

med skjelvende stemmebånd, med levende lys i en liten hånd

Så blåste noen ut lyset, noen slo opp porten

Var det Maria som blåste ut lyset?

 

I faderens og sønnens navn etcetera

I faderens hus på sønnens bursdag, halleluja

Priste jeg himmelen på jord med henne for full hals

litt skeivt men aldri falskt. Så blåste noen ut lyset

 

Jeg kunne ha gått glipp av alt det her, her vi gråter og le

Du kom og satt deg her nå med meg, og se, se, se det

 

Jeg så Maria gå. Så den andre Maria gå. Så far gå

Så meg selv forgå på trøstehus

Så «Ordet» for tomme kinohus i ledesrus

Var på nippet til å la tvilen komme troen til gode

Der Inger står opp den fjerde dagen fra de døde

Men lo, gråt og drakk meg tilbake til trøstehus

og snøt så vidt et trøstesløst øde

Jeg elsket livet, men hatet mitt eget.

Jeg var ingen Lazarus, jeg var blitt en lasaron

Men det som fikk meg tilbake den fjerde dagen,

vet jeg ikke var troen

Jeg vet det var du min engel, som satt ved min seng

en påskemorgen og sang:

- Velkommen hit, elskede, til postoperativ, en gammel melodi:

Du er gitt nytt liv

Blås i hvem som blåste ut lyset, nå tenner vi et nytt et.

Et nytt et!

 

For du kunne ha gått glipp av alt det her,

her nå med meg, her vi gråter og le

Så jeg kom og satt meg her nå med deg og se, se!

For vi kunne ha gått glipp av alt det her nå. Bønnhørt?

Så jeg kom nå og satt meg her med deg, og hør, hør, hør!

Det vi kanskje aldri skulle ha hørt

 

Ta tilbake en vakker dag

Jeg løp og jeg løp og jeg løp som en gal som en gal

Dag etter dag etter dag etter dag

som om det ingen morgendag var

Vel vitende om at det jeg har løper jo ingen ifra

Jeg skulle vel bare ta tilbake en vakker dag

 

Hun hadde sagt, jeg kan ikke love deg noen ting

Og hun holdt hva hun lovet da jeg ga henne min ring

Og hun sa: - Ta vare på deg selv til en vakker dag

Jeg sa: - Nei takk, jeg skal ta tilbake en vakker dag

Ta tilbake en vakker dag. Ta tilbake en vakker dag

 

Utslitt kom jeg dit hvor den smale sti blir usynlig -

som til en jungel, der du bare er som en stemme i en ørken

Utslåtte og utdrevet strømmet massene mot meg

i det strålende motlyset -

tomhendte på vei tilbake med hjerter fulle

av likbleke nederlag

(Ja, det er sant, så sant som du er mitt vitne!)

En ung kvinne med et urørlig barn på brystet stanset opp,

myste mot meg og sa:

Vi ville bare ta tilbake en vakker dag

Ta tilbake vår vakre dag. Ta tilbake en vakker dag

 

Som en gal, som en gal, som en gal,

som om det ingen morgendag var

borer jeg på bånn av Hedenshavet,

vel vitende om at vi jo går heden av det

En gang dykket jeg og far etter perler der.

Men, sønn, du kan ikke leve av det her!

Jo, jo, jo, far, jeg skal, jeg skal!

Ta tilbake en vakker dag. Ta tilbake vår vakre dag.